Månens høyde på himmelen sett over lang tid
Dette er en illustrasjon av Månens månedlige bevegelse, og samtidig er det en illustrasjon av hvordan den fortoner seg over 18,6 år. Månen følger ikke slavisk en helt jevn bevegelse som figuren gir inntrykk av. Figuren illustrerer bare grunnprinsippet.
Den vertikale aksen viser vinkelen mellom horisonten og månen når Månen – sett fra Tromsø eller Oslo – er på det høyeste i døgnsyklusen. I Europa er Månen på det høyeste i døgnsyklusen når den står i sør. (Vi har tidligere sagt at i Argentina er Månen høyest når den står i nord. Dette er ikke feil, men det er ikke alltid riktig.)
Man kan generelt oppsummere himmellegemets høyeste posisjon over horisonten slik:
- Hvis deklinasjonen er større (lenger mot nord) enn observasjonsstedets breddegrad, er himmellegemet i nord når det kulminerer, det vil si når det står på sitt høyeste.
- Hvis deklinasjon og breddegrad er like, er himmellegemet rett over hodet når legemet kulminerer.
- Hvis deklinasjonen er mindre (lenger mot sør) enn breddegraden, er himmellegemet i sør når det kulminerer.
Mellom hver topp i den grønne grafen er det ca. 27 dager, og mellom hver av de høyeste toppene er det 18,6 år. Illustrasjonen er med andre ord ikke i riktig målestokk for hvert aspekt.
I tabellen under står Ω for Månens oppstigende knutes lengde. Vinkelen Månens baneplan danner med ekliptikken (Jordens baneplan) er i gjennomsnitt 5,1 grader, men den varierer med tiden. Månens oppstigende knute er det punktet i banen hvor Månen krysser ekliptikken fra sørsiden av ekliptikken til nordsiden av den. På samme måte er Månens nedstigende knute punktet hvor Månen krysser ekliptikken fra nordsiden til sørsiden. Månens oppstigende knutes lengde er vinkelen mellom retningen til vårjevndøgnspunktet (der Solen står ved vårjevndøgn) og Månens oppstigende knute, målt langs ekliptikken.
- At Ω = 0° betyr at den oppstigende knuten faller sammen med vårjevndøgnspunktet.
- At Ω = 180° betyr at den oppstigende knuten faller sammen med høstjevndøgnspunktet, eller, sagt på en annen måte, at den nedstigende knuten faller sammen med vårjevndøgnspunktet.
Vi har tidligere sagt at de høyeste toppene og de dypeste dalene i illustrasjonen ovenfor inntreffer i samme måned eller måneden før eller etter at Ω = 0° og at det samme kan sies om de laveste toppene og de grunneste dalene når Ω = 180°. Det er ikke helt riktig ettersom disse toppene og dalene kan komme mer enn en måned tidligere og mer enn en måned senere.
Vinkelen mellom ekliptikken og Jordens ekvator er, med én desimal, 23,4°. Når Ω er i nærheten av 0°, kommer Månens deklinasjon opp i +23,4° + 5,1° = +28,5°. Omtrent 14 dager senere kommer Månen til omtrent like stor sørlig deklinasjon (−28,5°). Når Ω er i nærheten av 180° er Månens maksimale deklinasjoner +18,3° og −18,3°. Følgende utregning er brukt i dette eksemplet: +23,4° − 5,1° = +18,3° og −23,4° + 5,1° = −18,3°. I praksis kan det imidlertid være små forskjeller fra disse faste utregningene, som tidels grader eller en del bueminutter. Vinkelen mellom Månens baneplan og ekliptikken er ikke konstant, men varierer med tiden.
Månens høyde over horisonten når Månen kulminerer, er lik Månens deklinasjon pluss 90° minus observasjonsstedets breddegrad. Eksempler:
- Deklinasjon +20°, observert fra Oslo (60°) gir +20° + 90° − 60° = +50°, det vil si over horisonten.
- Deklinasjon −25°, observert fra Tromsø (tilnærmet 70°) gir −25° + 90° − 70° = −5°, det vil si under horisonten.
Månens høyde over horisonten når Månen er i nedre kulminasjon, altså lavest på himmelen, er lik Månens deklinasjon minus 90° pluss observasjonsstedets breddegrad. Eksempler:
- Deklinasjon +20°, observert fra Oslo (60°) gir +20° − 90° + 60° = −10°, det vil si under horisonten.
- Deklinasjon +25°, observert fra Tromsø (tilnærmet 70°) gir +25° − 90° + 70° = +5°, det vil si at Månen er sirkumpolar (over horisonten hele døgnet).
Siden Månen observeres fra jordoverflaten, vil den (bortsett fra i senit, som er punktet på himmelen rett over hodet) synes å stå lavere enn det man regner ut ved å bruke geosentrisk deklinasjon. Når Månen står i horisonten, er parallaksen størst i det døgnet. Parallakse er forskjellen i retning når man observerer et objekt fra to forskjellige steder, i dette tilfellet Jordens sentrum og et sted på Jordens overflate. Når Månen står i horisonten, varierer parallaksen mellom 53,9′ = 0,899° og 1°01,6′ = 1,027° avhengig av avstanden fra Jorden til Månen. Parallaksen er størst når Månen er nærmest. Tegnet ′ betyr bueminutter. Vinkelen 1 grad = 60 bueminutter.
Gå til vår almanakkside, velg et år, og se tabeller over når Månen er lengst nord og lengst sør, det vil si at deklinasjonen er maksimal.
Ω = 0° | Ω = 180° |
|||||
| 1801 | Sep. | 20 | 1811 | Jan. | 11 | |
| 1820 | Mai | 2 | 1829 | Aug. | 22 | |
| 1838 | Des. | 12 | 1848 | Apr. | 2 | |
| 1857 | Juli | 23 | 1866 | Nov. | 13 | |
| 1876 | Mar. | 4 | 1885 | Juni | 24 | |
| 1894 | Okt. | 14 | 1904 | Feb. | 4 | |
| 1913 | Mai | 27 | 1922 | Sep. | 16 | |
| 1932 | Jan. | 6 | 1941 | Apr. | 27 | |
| 1950 | Aug. | 17 | 1959 | Des. | 7 | |
| 1969 | Mar. | 29 | 1978 | Juli | 19 | |
| 1987 | Nov. | 8 | 1997 | Feb. | 27 | |
| 2006 | Juni | 19 | 2015 | Okt. | 10 | |
| 2025 | Jan. | 29 | 2034 | Mai | 21 | |
| 2043 | Sep. | 10 | 2052 | Des. | 30 | |
| 2062 | Apr. | 22 | 2071 | Aug. | 12 | |
| 2080 | Des. | 1 | 2090 | Mar. | 23 | |
| 2099 | Juli | 13 | 2108 | Nov. | 3 | |
| 2118 | Feb. | 23 | 2127 | Juni | 15 | |
| 2136 | Okt. | 4 | 2146 | Jan. | 24 | |
| 2155 | Mai | 17 | 2164 | Sep. | 5 | |
| 2173 | Des. | 26 | 2183 | Apr. | 17 | |
| 2192 | Aug. | 6 | 2201 | Nov. | 28 | |
| 2211 | Mar. | 20 | 2220 | Juli | 9 | |
| 2229 | Okt. | 29 | 2239 | Feb. | 18 | |
| 2248 | Juni | 10 | 2257 | Sep. | 30 | |
| 2267 | Jan. | 20 | 2276 | Mai | 11 | |
| 2285 | Aug. | 31 | 2294 | Des. | 22 | |
Kilder
- Jean Meeus: Astronomical Algorithms (1998)